Kommentering og sammenlikning av "Sonett til Laura" og "Dårskapens lovtale":

”Sonett til Laura” er skrevet av italieneren Francesco Petrarca, og regnes som starten av renessansen. Han satte også standard for ettertidens sonetter med det samme diktet. Fire strofer med til sammen fjorten vers. De to første strofene består av fire vers, med klassisk enderim; abba. De siste seks versene er fordelt likt på to strofer. Disse har fletterim; cdc dcd. Det finnes også en shakespeariansk versjon av sonetter, hvor versene er fordelt annerledes på de fire strofene: 4-4-4-2.

Diktets tema er kjærlighet. Petrarca lovpriser alle omstendighetene rundt det at han møtte denne Laura, både de ytre og indre. Verbet ”å signe” som blir brukt i oversettelsen, har på originalspråket en ordlyd som likner på Laura. Petrarca bruker flere andre ord med liknende ordlyd i de andre sonettene, f. eks. gull. Diktet er altså dedisert Laura, ikke bare i innhold, men også i form. Det kommer også klart fram av diktet at det er Laura som gir ham inspirasjon til å skrive, ikke bare dette diktet, men det å skrive i det store og det hele.

Det å se kvinnen som noe spesielt, ikke bare framheve de ideer kvinnen representerer, er ikke vanlig på denne tiden, og er grunnen til at dette er starten på en ny epoke, renessansen, gjenfødelsen av antikken.

”Dårskapens lovtale (Kvinnens dårskap er krydderet i mannens liv)” er en satire skrevet av Erasmus fra Rotterdam. Satiren kom ut i 1511, halvannet århundre etter Petrarcas sonetter. Erasmus var en av Europas fremste humanister, noe satiren bærer preg av. Erasmus ble heftig kritisert, og holdt til og med på å bli brent på kjetterbålet, til tross for at han også skrev bibelkommentarer, men berget seg ved å love å skrie en tilbakekalling av satiren. Dette gjorde han aldri.

I satiren beskriver Erasmus kvinnen som enkel og grunn, med dårskap nok til å være fornøyd med bortimot ingenting. Han sier, i skikkelsen til Dårskapens gudinne, at menn er født til å styre og derfor er fornuftigere enn kvinner. Det er for å kompensere for deres manglende dårskap de har en hustru, som karakteriseres som en ”dum og unyttig skapning”. Hustruens eneste oppgave er ”å krydre og forsøte mannens barske gemytt med sin tåpelighet”. Lovtalen var provoserende da den ble utgitt, men ikke på grunn av kvinnesynet, som det for oss er naturlig å tro. Den første setningen sier at det er på tide å ”forlate de himmelske guder og vende tilbake til jorden”, noe som gjorde at kirken reagerte. Dette er aldeles latterlig sett med våre øyne, da religionsfrihet og likestilling er noen av våre største verdier. De fleste kvinner vil finne teksten svært provoserende, og når denne Dårskapens gudinne ytrer at den ikke tror de er så tåpelige at de blir ergerlige på den, provoseres de enda mer.

Sonetten og satiren er rake motsetninger, med det ene unntak at begge handler om kvinner. Petrarca ser på kvinnen som givende. Laura er livet hans, uten henne ville hele hans verden falt i grus. Erasmus derimot, omtaler kvinnen som krydder i tilværelsen. Slett ikke noe han trenger. Kjærlighet omtaler han ikke med et ord.

Til tross for at man kanskje misliker holdningen til Erasmus er det den teksten som vekker flest tanker. Man oppdager hvor uenig man er, og får lyst til å svare ham. Av de to tekstene er det den man kommer til å huske. Når man leser sonetten tenker man kanskje ”søtt”, før den føyer seg inn i rekken av utallige, nesten identiske kjærlighetsdikt.

Martines forfatteromtale av Francesco Petrarca.